mandag 7. april 2008
Lost in the metro
I dag våknet jeg halv seks på morgenen. Jeg tror ikke jeg har våknet av meg selv tidlig på mange, mange år. Kommer på én gang hvor det samme har skjedd, men det var virkelig lenge siden. I dag var det forsåvidt en naturlig årsak, ettersom jeg sovnet rundt halv 7 i går. Etter 35 timer i våken tilstand kapitulerte både jeg og Stephan, og ble enige om å se resten av Lost in Translation en annen dag. Jeg sov godt.
I dag var vi invitert på lunsj av den norske ambassaden. Ambassaden på vestkanten av sentrum, nærmere bestemt rett ved Hiro-o t-banestasjon.
Problem 1: Det er langt bort, ettersom vi er på nord-østsiden (-isj)
Problem 2: Vi må ta t-banen for å komme dit.
Problem 3: T-banenettverket er latterlig stort.
Problem 4: Vi ante ikke hvor nærmeste t-banestasjon lå.
Problem 5: Vi måtte komme dit i løpet av klokken 12.
Så hva gjorde vi? Vi begynte å vandre mot stedet jeg innbilte meg var Akihabara fra hotellet vårt, som huset t-banesporet som ville lede oss rett til ambassaden. Såklart fant vi ikke fram til Akihabara, og endte istedenfor opp i en nydelig liten park som gikk langs med en elv, og det var kirsebær trær over alt. Passende nok var det en t-banestasjon rett i enden av parken, og vi innså at det var like greit å ta t-banen til et litt mer sentralt strøk enn der vi befant oss... Long story short - Vi kom for sent til ambassaden. Feil t-bane to ganger på rad er ikke nøkkelen til suksess, men heldigvis tok de det ikke så tungt på ambassaden. De lo egentlig bare av vår udugelighet, og forsikret oss om at vi ikke var de første som gikk oss vil i t-banejungelen.
Så vi spiste lunsj på en nydelig liten restaurant, som virkelig var japansk all over. Vi måtte ta av skoene, sitte på knærne, spise med pinner og fikk fisken (jah, jeg spiser sunt her borte!) servert på typisk japansk hvis: delt på to. Med skinn, med bein, med hode. Selv om jeg skrøt tidligere i dag til Stephan over mine spisepinneskills, innså jeg plutselig at det ikke var så lett å drive gastronomi kirurgi på den lille fisken foran meg med bare to pinner. Men eksotisk var det, og da kan man ikke klage! Bedre enn kokt torsk med potet. Dumme norske tradisjoner!
Etter møtet dro vi hjem igjen, og nå kom vi nettopp hjem fra butikken hvor vi kjøpte litt snop. Vi prøver fortsatt å finne ordet for "heejdååå" som vi kan plystre glatt tilbake når vi går ut av butikker, for Sayonara er det visst ingen som bruker. I kveld stikker vi til bydelen den ene ambassadedamen mente "alt" skjedde i - Shinjuku. Vakre steder som Alcatraz ER og døgnåpne diskotek befinner seg visst her, og vi gleder oss allerede til å oppleve litt genuin galskap for en gangs skyld.
Her er forresten noen bilder fra dagen:
Aaah, kirsebærtrær.
Og enda bedre- kirsebærtre OG gigantisk kunst!
I dag var vi invitert på lunsj av den norske ambassaden. Ambassaden på vestkanten av sentrum, nærmere bestemt rett ved Hiro-o t-banestasjon.
Problem 1: Det er langt bort, ettersom vi er på nord-østsiden (-isj)
Problem 2: Vi må ta t-banen for å komme dit.
Problem 3: T-banenettverket er latterlig stort.
Problem 4: Vi ante ikke hvor nærmeste t-banestasjon lå.
Problem 5: Vi måtte komme dit i løpet av klokken 12.
Så hva gjorde vi? Vi begynte å vandre mot stedet jeg innbilte meg var Akihabara fra hotellet vårt, som huset t-banesporet som ville lede oss rett til ambassaden. Såklart fant vi ikke fram til Akihabara, og endte istedenfor opp i en nydelig liten park som gikk langs med en elv, og det var kirsebær trær over alt. Passende nok var det en t-banestasjon rett i enden av parken, og vi innså at det var like greit å ta t-banen til et litt mer sentralt strøk enn der vi befant oss... Long story short - Vi kom for sent til ambassaden. Feil t-bane to ganger på rad er ikke nøkkelen til suksess, men heldigvis tok de det ikke så tungt på ambassaden. De lo egentlig bare av vår udugelighet, og forsikret oss om at vi ikke var de første som gikk oss vil i t-banejungelen.
Så vi spiste lunsj på en nydelig liten restaurant, som virkelig var japansk all over. Vi måtte ta av skoene, sitte på knærne, spise med pinner og fikk fisken (jah, jeg spiser sunt her borte!) servert på typisk japansk hvis: delt på to. Med skinn, med bein, med hode. Selv om jeg skrøt tidligere i dag til Stephan over mine spisepinneskills, innså jeg plutselig at det ikke var så lett å drive gastronomi kirurgi på den lille fisken foran meg med bare to pinner. Men eksotisk var det, og da kan man ikke klage! Bedre enn kokt torsk med potet. Dumme norske tradisjoner!
Etter møtet dro vi hjem igjen, og nå kom vi nettopp hjem fra butikken hvor vi kjøpte litt snop. Vi prøver fortsatt å finne ordet for "heejdååå" som vi kan plystre glatt tilbake når vi går ut av butikker, for Sayonara er det visst ingen som bruker. I kveld stikker vi til bydelen den ene ambassadedamen mente "alt" skjedde i - Shinjuku. Vakre steder som Alcatraz ER og døgnåpne diskotek befinner seg visst her, og vi gleder oss allerede til å oppleve litt genuin galskap for en gangs skyld.
Her er forresten noen bilder fra dagen:
Aaah, kirsebærtrær.
Og enda bedre- kirsebærtre OG gigantisk kunst!
Hilsen Rigmor