Shitteru

To dager siden var vi i Akihabara, og jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne. På en dag opplevde vi så mye sært, og Stephan så fint sa det: Nå har jeg endelig opplevd kultursjokket jeg ventet på.

Akihabara, folkelig kjent som ”Electric Town” er hjemmet for alle nerder i Tokyo. Vi hadde hørt en del om stedet før vi dro dit, men ryktene var ganske vage. ”6-etasjers databutikk og mangabutikker over alt” var mer eller mindre det vi hadde hørt. La meg bare si én ting først: Alle butikker er minst 6 etasjer høye, og alle butikker huser latterlig mange produkter i sin egen nisje. Enten er det 7 etasjers arkadehall med alt fra gamle Street Fighter 2 og dansemaskiner til Tekken 6 og Guitar Hero-kloner, eller en fem etasjers butikk med et stort utvalg av kinky erotiske artikler (det var en eufemisme, hvis du lurte).


Så hva gjorde vi hele dagen? Vi gikk rundt i så mange butikker vi orket og bare glante. Sjokket til Stephan hadde fortsatt ikke åpenbart seg enda, men jeg tror egentlig hele dagen kan regnes som et eneste gigantisk kultursjokk. Sist jeg sjekket var det verken marked, etterspørsel eller mulighet å finne en åtteetasjers bygning med bare nerdete leketøy i Oslo? Kanskje jeg tar feil…

Det var en tredje ting vi hadde hørt vi skulle finne i Akihabara. Ettersom det mer eller mindre bare var Otakus (nerder) som vandret rundt i denne delen av byen, hadde det dukket opp mange såkalte cos-play-kafeer. Long story short: Nerder liker dataspill; nerder liker enda bedre jenter som kler seg ut som datafigurer. Løsning: Restaurantservering med jenter kledd ut som små ”maids”. Konseptet Maid-caffees ble skapt.

Så mens vi vandret nedover gaten og diskuterte hvor vi kunne finne en av disse kafeene, sto det passende nok tre jenter (i kostyme) og ga ut flyers til nettopp en cos-play-kafé! Alt var på japansk, men smarte som de var hadde de inkludert kart og det hele. Vi visste jo så klart ikke hvor vi var, men etter litt hjelp fra hyggelige butikkarbeidere fant vi til slutt fram til stedet som mildt sagt kan beskrives som sært.

På inngangsdøren var det klart merket at verken kamera eller mobil var tillatt. Crap. Eller kanskje ikke. Det betydde jo kanskje at det vi skulle se der inne var så sykt at det ikke burde vært lov å dokumentere på noen som helst måte. Vi gikk inn med håpet på topp.

Nå forestiller du deg sikkert et übermoderne, framtidsinspirert, aluminiumsbelagt utested med litt flashy neonlys spredd rundt i lokalet. Det var i hvert fall sånn ca det jeg forventet. Men sånn var det ikke. Det så litt ut som en amerikansk diner, men trevegger, en tavle de skrev tilbudene opp på, et kjøleskap til kaker osv, og et kjøkken innerst i lokalet. Helt vanlig, helt streit. Bortsett fra at det var bare jenter som jobbet der, og alle gikk i latterlig passelig korte skjørt, sånn ca litt under halvveis ned på låret. Vi ble tatt hånd om sekundet vi tråkket over dørterskelen, og med stotrete japansk/engelsk klarte vi å si takk 14 ganger, hallo rundt 3 ganger, og bekrefte at vi ville ha et non-smoking table.

Vi fikk tildelt menyen fra vår knelende servitør, og satte i gang med å finne ut hva vi egentlig skulle spise. Enkelt? Egentlig ikke, når alt står på japansk og servitøren definitivt ikke kunne snakke engelsk. Så vi fant til slutt et bilde som lignet på nudler, og fikk etter litt om-og-men faktisk bestilt. Vi satt på en bord lengst inn i lokalet, og var nesten helt alene. Litt lenger bort var det to andre japanske karer som satt og spiste, men det var det. Servitrisen sto og ordnet med sitt (som krevde overraskende mange kroppsbøy vekk fra oss, som dermed også tilfeldigvis gjorde at vi fikk sett mest mulig av undertøy…). Som sagt, det hele var rimelig sært.

Dette ble en latterlig lang post. Beklager. Skal prøve å begrense meg litt i framtiden. For så vidt ikke så lett å love med tanke på hva vi har foran oss, men jeg lover å prøve!

Tokyo by night. Du finner ikke noe bedre. HDR-bilde på frihånd. Ganske fornøyd :)