Shitteru

To dager har gått, og jeg og Stephan fortsetter å leve stort i Japan.
Vi har fortsatt ikke tatt for oss noen av de tradisjonelle sight seeing-stedene som templer og museer, men fått med oss nok av bylivet og andre rariteter i Tokyo.

For to dager siden tok vi turen til Roppongi, som skulle være et sted fullt av utesteder med gladfulle japser og muligens noen andre europeere. Vi dro dit såklart for det førstnevnte, men endte egentlig opp med å bli skuffet på begge punkter. Det viste seg at hovedgata i Roppongi mer eller mindre er bare en stor oppsamling med strippebuler, og hundrevis av svarte innkastere som lover oss gull og grønne skoger (for å ikke snakke om naken hud) på innsiden av hvert eneste, sabla, gatehjørne. Vi hadde hørt at Roppongi var stedet du aldri var ensom, og du møtte alltid noen japanere som var interessert i å prøve ut engelsken sin. Vi hadde imidlertid ikke hørt at vi måtte betale for det. Roppongi var altså en nedtur. En stor en. Vi fant allikevel et sted vi gadd å bruke vår dyrbare dit på.

En bit vekk fra hovedgata fant vi en liten juvel, kalt Bar Deuce. Et bittelite sted med en bardisk, to bord og god musikk. Etter litt sosing rundt i sentrum endte vi til slutt opp med å drikke japansk pils sammen med bartender ut i de lange nattetimene, og snakket litt om både musikk og hva han dreiv med. Det ble enda bedre da det viste seg at vi kunne koble opp ipoden til anlegget der, så vi fikk vist han litt skikkelig musikk! Startet lett med Queens of the Stone Age, skled etterhvert over i norsk musikk som Stonegard og selvfølgelig Death Track! Det var et vakkert øyeblikk. Da klokken nærmet seg 6 innså vi at t-banen hadde begynt å gå igjen, så vi tok turen hjemover. Vi lovet å komme tilbake. Andre gangen vi har gjort dette på to dager nå, men jeg tror vi holder dette løftet også.