Shitteru

Stressende følelse å ligge bak i bloggoppdateringen! Jetlag, altfor mye å finne på og ustabilt nett er min verste fiende, så oppdateringene blir vel litt så som så framover.

I går var vi i Shinjuku, stedet som huser det gigantiske veikrysset alle snakket om, Park Hyatt Hotel (gjort kjent av filmen Lost in Translation), Golden Gai og haugevis av butikker. Med den beskrivelsen virker det kanskje ikke som noe fantastisk sted... Et veikryss og et amerikansk hotell finner man vel de fleste steder. Men! Det var helt fantastisk.

Høydepunktet fra dagen var todelt. Det første var middagen vi spiste i en restaurant i et kjellerlokalet. Fantastisk middag, og ikke minst: Første gang vi smakte på Sake! Jeg var mer eller mindre helt sikker på at jeg ikke kom til å like det, og det er jo alltid herlig å ta feil på slike ting. Jeg satt lenge og prøvde å finne ut hva det egentlig smakte, og selv om det virkelig litt absurd, kan jeg sammelikne det med fritert banan i flytende form. Og ja, en så teit sammenlikning er nok bare fordi jeg ikke har det største sammenlikningsgrunnlaget, men sånn smakte det! Jeg lover! Og det var godt. Spesielt når den fortsatt var veldig varm.


Neste høydepunkt var senere på kvelden. Etter at vi hadde vandret rundt blant småbutikker og litt random arkadehaller bestemte vi oss for å prøve å finne Golden Gai. Vi hadde blitt anbefalt av Askild i klassen om det lille strøket gjemt bort i Shinjuku, og vi angrer ikke et sekund på at vi fulgte rådet. Selv om det ikke var mest liv der igår (det var jo tross alt en tirsdag kveld) fant vi fram til en bitteliten bar som så koselig nok ut for to slitne studenter. En trang bardisk, enda trangere lokale og seks barkrakker var alt som var der. Her ble vi kjent med en utrolig hyggelig bartender som tydeligvis hadde spilt bass i et punkband for 20 år siden, hadde tre hjerter og to peniser (jeg tror forøvrig bare det første utsagnet er sant). Han elsket jamaikansk reggea og amerikansk 60-tallsmusikk, og var kort sagt en strålende japaner. Resten av samlingen var mer eller mindre like hyggelige, og prøvde på svært stotrende engelsk å kommunisere med oss. Alltid like hyggelig! (sidenote: Alle japanere vet litt om Finland, men ingen aner hvor Norge er.)

Så etter chips, hjemmelaget mat, et par øl og evig sterk sprit (blandet med vann) fikk vi sagt farvell, og lovet at vi skulle komme tilbake. Og vi skal holde det løftet!