Shitteru

Aff aff aff, tiden går altfor fort. Jeg har egentlig følt det hver eneste dag vi har vært her, men nå er det jo virkelig altfor kort tid til vi drar hjemover igjen. Nå er det natt til onsdag her (yes da, min vanlige døgnrytme er tilbake!) og jeg drar hjemover på lørdag. Det er ikke lenge til!

Så hva har vi gjort for å føle at vi utnytter de siste dagene til fulle? Vi har nerdeshoppa i Akihabara såklart! :D

(Vi har forresten kommet tilbake til Tokyo etter å ha vært innom en liten by kalt Nara, tatt Shinkansen og svetta oss igjennom altfor lange metroturer med altfor store kofferter)

Jeg får ikke understrekt nok hvor fantastisk denne bydelen er! Mirakuløst nok har vi klart å unngå den største elektronikkbutikken bydelen har å by på i løpet av våre tidligere besøk. Størrelsemessig kan butikken nesten sammenliknes med en fotballstadio. Bygningen rager 10 etasjer opp, og er virkelig gigantisk. Etasjene er fylt med alt fra hifi-kabler til kjøleskap til massasjestoler til et gigantisk utvalg av elektriske tannbørster og hårfønere. De har virkelig alt. Vi interesserte oss raskt for Noise Cancelling Headsets (hodetelefoner som fjerner bakgrunnsstøy, hvis du lurte), og jeg er nå den lykkelige eier av Sony MDR NC500D. Kostet meg drøye 1500 kroner, men litt må man jo betale for vakker teknologi. Det gjorde meg enda gladere da jeg kom hjem og oppdaget at de fortsatt ikke har kommet i Norge, og når de først kommer koster de 4500 kroner. Hurra for strålende Japan-kupp! Resten av dagen gikk egentlig med til lignende shopping, men på andre siden av bydelen. Vi fant en liten retro spillbutikk som het Super Potato som hadde et helt utrolig utvalg av gamle konsollspill. Det var en amerikaner som sto foran oss i køen. Han kjøpte drøyt 2000 spill. Helt sykt. Det var mange bæreposer med spill... Jeg var fornøyd med mine 4 spill til 200 kroner :) Blir mye vakker retroglede i leiligheten så fort jeg kommer hjem!

Aaaah, Turtles in Time. Finnes ikke mange snes-spill som slår dette!

Også mitt fine nye headset. Ooh, så vakkert.

Så hvorfor dro vi egentlig til Kyoto? Jo, får å få fylt opp vår sightseeing-kvote raskt og enkelt på et par dager. I Tokyo er det haugevis av templer og hellige steder over alt, men i Kyoto er det virkelig overload av helligdom.

Hotellet vi bor på er nesten vegg-i-vegg med Nijo-slottet, som tydeligvis var Shogunens første residens her i Kyoto. Tjohei! Rommene hans var til og med utstyrt med skjulte rom (skyvegarderober, for den folkelige) med plass til sine ninjaer og sverdbærende samuraier. Det var visst ikke så populært når de måtte tas i bruk, men er man sjef så må man tåle litt blod av og til - Japan-style!

Sååå... I dag har vi altså besøkt Nijo-slottet som tok oss 10 minutter å gå til, og 金閣寺, mer kjent som det Golden Temple eller Kinkaku-ju. Overraskende nok klarte vi å finne en buss som gikk til sistnevnte, da den er en smule lengre bort en Nijo-slottet. Det hele var ganske hyggelig. Vi vandret rundt, tittet, leste litt i brosjyrene vi fikk utdelt, og følte oss som ganske gode turister. Vi var helt klart ikke alene på noen av plassene, så turistfølelsen var ikke så vanskelig å få tak i. Haugevis av bilder fikk vi tatt også, og med en linse så stor som en halvmoden mango er det enkelt å skaffe seg respekt blant japanske turister.

"Oh yes, it's a canon. Uh-hu, 40d. Yeah, and a friggin canon lens. Yeah, it's worth more than both of your kids." Jeg fikk egentlig aldri sagt det til noen, men blikket jeg ga deg var sånn ca i den duren. Spesielt til dumme amerikanere med fislete kompaktkameraer som prøver å ta bilder på MIN plass. Fysj. Som vanlig er det haugevis av bilder av Stephan i mitt album, og en del av meg i Stephans kamera. Jeg håper dere overlever.


Som sagt er Kyoto en del mindre enn Tokyo, og det er deilig å endelig kunne se litt fjell i horisonten. Her tok jeg bilde av et av anneksene til Nijo-slottet. Ikke helt sikker på hva det ble brukt til, men fint var det.










Oj oj oj, Så vakkert! Niklas OG gyllen helligdom (forsåvidt to sider av samme ting). Det blir ikke mye bedre enn det!

Hola hopp! Store ting har skjedd, og vi har nå tatt turen til Kyoto! For deg som fortsatt sliter å finne Kvinesdal på kartet, befinner Kyoto seg på østkanten av Japan. Sånn ca Bergen ligger i forhold til Oslo. Samme strekning, ikke samme byer, vel og merke.

Vi fløy bortover hit med Shinkansen, bedre kjent som The Bullet Train eller Flytoget på speed. Det gikk så sabla fort. Ettersom det er ganske langt mellom Tokyo og Kyoto, regnet vi med at det skulle ta 3-4 timer. Men neida. Toget la bak seg 368 kilometer på omtrent halvannen time. Vi rakk å se tre korte scrubsepisoder og spille ett brett på Turtles in Time, så var vi framme. Heldigvis klarte vi å raske med oss alt av bagasje da vi kastet oss ut av toget før det kjørte videre.

Og så var vi her. Kyoto. Kan vi noe særlig om plassen? Egentlig ikke. Visste vi hvor vi skulle bo? Ja, overraskende nok! Vi booket oss inn på et lite vandrerhjem i går kveld, og vi har nettopp sjekket oss inn. 210 kroner natten, og vi fikk det største rommet hotellet hadde. Det er egentlig et 6-mannsrom, men det var visst ikke så stor pågang, så vi fikk hele greia. 210 kroner per natt er ikke så ille heller, så vi storkoser oss. På veien inn møtte vi en kar fra Colorado som også nettopp har kommet til Kyoto, så vi finner sikkert på noe med han etterhvert. Kan jo bli morsomt å høre en amerikaner prøve å si Aregato med feeet amerikansk aksent :D

Oppdateringer kommer når vi faktisk får sett noe i denne strålende byen.

Niklas out.

Har lagt ut haugevis av bilder på Flickr. Titt ivei :)

Trykk her for bildorama

Av og til er det deilig å tillate seg en rolig dag. Når regner pøser ned, vinden uler og lommeboken fortsatt føles litt varm, er det jo greit å hvile litt. Akkurat nå sitter vi på en Starbucks i Ueno og drikker vanlig, svart kaffe. Faktisk ganske vanskelig å finne på menyen, og da jeg prøvde å bestille det første gangen så damen bak kassa litt rart på meg, og spurte undrende: ”Legulal coffii?”. ”Yes… regular, black coffee. Please.” Jeg fikk til slutt svart kaffe. Det var så klart etter min dubbel pump mocha chocka frappuchina with extra chocolate (eller noe i den duren). Yummi.

På en dag uten planer har vi valgt å bruke mye av tiden på å lese. Japansk litteratur og manga er fortsatt litt vanskelig å skjønne, men norsk litteratur OM Japan og dens kultur funker alltid strålende. Litt morsomt å lese faglitteratur som slår fast mye av det vi føler vi har funnet ut av selv, og sett med egne øyne. For eksempel deres utrolige høflighet, manglende evne til å si nei og deres fantastiske evne til å alltid si hai (ja) minst fem ganger i hver eneste diskusjon.

Irriterende nok er det ikke et eneste toalett på kafeen her, noe som virker rimelig poengløst med tanke på hvor mye drikke som blir konsumert her. Spesielt med tanke på hvor gøy det er å gå på do her i Japan. Det er alltid like spennende å se hva slags funksjoner det litt klosettet har å by på. De kalles jo ikke washlets for ingenting! Jeg blir rett og slett skuffet hvis jeg setter meg ned for tiden uten et allerede oppvarmet sete. Det er virkelig minimumskravet. Andre strålende funksjoner (pun intended) er vannstråler både foran og bak, deodorant for å fjerne eventuell lukt, varmluftstørker og musikk for å overdøve eventuelle ulyder. Den siste funksjonen har vi fortsatt ikke fått oppleve selv, men resten av vi kost oss med på flere anledninger. Litt mer fancy versjoner skal visst kunne analysere avfallet også, men det tror jeg egentlig jeg overlever uten.

Her kan du se en rimelig fancy versjon. De vi har fått æren av å tilsmusse har ikke hatt såå mange knapper som denne, men de har hatt fine displayer som henger på veggene og alt. Knapper og display er jo som kjent et tegn på fancy teknologi, noe som mer eller mindre krever våre nerdehjerters oppmerksomhet.

Livet fortsetter å gå i Tokyo, og vi har nettopp oppdaget at tiden går veldig fort her. Sansynligvis fortere enn i Norge, for vi har allerede vært her i snart to uker. Vi har allikevel fått gjort en del, ikke minst lært oss t-banekartet (i hvert fall ginza- og hibuia line, som vi tar til stadighet). Men selv om vi innbiller oss at vi har lært oss holdeplassene klarte vi å rote oss vekk enda en gang for to dager siden.

Som sagt går ikke t-banen mellom 1 og 5 på natten. I våre enkle, unge hoder er det dermed en logisk slutning å ta at man burde enten drikke, eller i det minste holde seg våken til klokken 5, fremfor å avslutte kvelden tidlig å gå glipp av viktige øyeblikk. Det var nettopp dette som førte oss til en særdeles beruset t-banetur grytidlig fra Shinjuku. Shinjuku er et av de større bydelene i Tokyo, og har haugevis av skyskrapere, butikker og hoteller (blant annet Park Hyatt hotel, som nesten fortjener et bloginnlegg alene). Så der var vi, 6-isj på morgenen - slitne, (skam)fulle og ville egentlig bare hjem og sove. Passende nok er hotellet vårt så langt fra Shinjuku man kan komme, og t-baneturen alene tar omtrent en halvtime, men en overgang. Vi klarer å komme oss til Ginza, byttestasjonen. Glimrende! Vi finner perrongen vi skal ta toget fra! Enda bedre! Toget kommer om bare to minutter... Vi halvsover i stående positur på perrongen nesten uten et menneske rundt oss og drømmer om sengene våre. Toget kommer, og vi setter oss på. Stasjonen vår er den siste stasjonen, så vi tenker at en liten lur ikke kunne skade. Vi sovner. Vi våkner opp. I Shibuya. Vi skulle til Asakusa. Argh.

For dere gaijins (outsiders) så virker kanskje ikke det som en stor greie, men Shibuya og Asakusa er begge endestasjoner på samme linjer. Hver i sin ende. Så vi befant oss nok en gang så langt fra hotellet vårt vi kunne komme, og som om det ikke var nok var plutselig klokka gått så langt at rushtiden på t-banen begynte å vise hva den var god for. Så på 10 sekunder var t-banen fylt av dresskledde, trøtte japanere, og vi var fortsatt 30 minutter fra Asakusa.

Vi kom oss til slutt hjem, halv 8 på morgenen og brukte resten av dagen til søvn, reparering og en koselig filmkveld på den norske ambassaden. Kanskje ikke så rart at tiden går fort her i Japan.

Tiden flyr her i Østen. Det virker som jeg ikke gjør annet enn å blogge, men allikevel ligger jeg flere dager bak. Jeg skylder på jetlaggen, tre dagers hang-over og generell latskap.

De siste dagene har vi fått med oss noen vakre, erketypiske japanske gjøremål. Vi har spist tullete sjømat, sunget karaoke og besøkt templer.

På fredag ble vi bedt ut på kvelden av praktikanten vi har vært i kontakt med på den norske ambassaden. Hun skulle ut med kjæresten sin, pluss en haug av dansker fra den danske ambassaden. Vi kunne såklart ikke si nei til et slikt tilbud, og slengte oss med.

Det hele begynte på en liten lokal perle i Hibuya, den lille bydelen som huser både templer og den hippe og fresje delen av ungdommene i Tokyo (sies det). Det gikk mest i sake og øl, mens vi konstant ble servert små tapas-lignende retter fra den halvpunka kokken i hjørnet som etterhvert begynte å bli ganske lei av våre bestillinger. Uansett, maten var god. Såklart. Selv om jeg fikk servert både blekksprut og reker som skulle spises hele gikk det overraskende glatt ned.

Da maten var fortært hadde gruppen utvidet seg, og det var nå 3 danser, 1 norsk ambassadejente og hennes kjæreste, en svenske, en japaner og meg og Stephan. Vi var mette og fornøyde, og neste mål var klart: Karaoke! Vi flyttet oss derfor sørover mot Shibuya, som ikke var lengre enn en 15-minutters gåtur unna. Det var en veldig hyggelig gjeng vi hadde klart å få innpass i, og jeg tror vi begge var strålende fornøyde med hvordan kvelden utviklet seg.

Etter litt intens leting etter det billigste karaokestedet fant vi til slutt et sted hvor vi betalte 1200 yen (60 kroner) per time. Dette inkluderte så mye karaoke og drikke vi ville ha (jeg skjønner ikke at folk sier at Japan er dyrt). Vi utviddet gruppen med enda en japaner og en engelskmann, og nøt resten av kvelden i et lite, men svært så intimt karaokerom. Ettersom T-banen hadde sluttet å gå for lengst da vi var ute på gaten igjen, tok Stephan og jeg en tur innom den nærmeste mangakissan vi kunne finne. Hvis jeg ikke har forklart det før er en mangakissa det samme som en døgnåpen nettcafe, hvor man leier boder med tv, pc og en gigantisk lenestol. Fem timer for under 50-lappen. Helt genialt. Vi sov der til t-banen begynte og gå, og tok første og beste t-banen hjem igjen. Lang men god natt. Mange nye facebookvenner og tokyokontakter :)

Neste dag var rimelig slitne. Vi hadde blitt invitert ut til Shinjuku på kvelden på et sykt sted kalt Lock Up som slår sammen de vakre temaene "prison" og "insane asylum". Vi måtte imidlertid innse at vi rett og slett ikke orket en fjerde dag med alkoholinntak, og tok heller turen til det lokale templet i Asakusa. Det var virkelig slående vakkert. Vi dro ikke dit før 5-6-tiden på kvelden, så etter litt småvandring innom de lokale butikkene rundt templet var solen allerede på vei ned, og lysene på templet gjorde det hele til en herlig opplevelse. Vi fikk virkelig lekt turister, og tok haugevis av bilder.

I dag hadde jeg enda en strålende dag, men orker rett og slett ikke å fortsette å skrive. Klokka er elleve, og Niklas begynner å bli trøtt. Stakkarslig, jeg vet. Bear with me though, the next post will be awesomest!

To dager har gått, og jeg og Stephan fortsetter å leve stort i Japan.
Vi har fortsatt ikke tatt for oss noen av de tradisjonelle sight seeing-stedene som templer og museer, men fått med oss nok av bylivet og andre rariteter i Tokyo.

For to dager siden tok vi turen til Roppongi, som skulle være et sted fullt av utesteder med gladfulle japser og muligens noen andre europeere. Vi dro dit såklart for det førstnevnte, men endte egentlig opp med å bli skuffet på begge punkter. Det viste seg at hovedgata i Roppongi mer eller mindre er bare en stor oppsamling med strippebuler, og hundrevis av svarte innkastere som lover oss gull og grønne skoger (for å ikke snakke om naken hud) på innsiden av hvert eneste, sabla, gatehjørne. Vi hadde hørt at Roppongi var stedet du aldri var ensom, og du møtte alltid noen japanere som var interessert i å prøve ut engelsken sin. Vi hadde imidlertid ikke hørt at vi måtte betale for det. Roppongi var altså en nedtur. En stor en. Vi fant allikevel et sted vi gadd å bruke vår dyrbare dit på.

En bit vekk fra hovedgata fant vi en liten juvel, kalt Bar Deuce. Et bittelite sted med en bardisk, to bord og god musikk. Etter litt sosing rundt i sentrum endte vi til slutt opp med å drikke japansk pils sammen med bartender ut i de lange nattetimene, og snakket litt om både musikk og hva han dreiv med. Det ble enda bedre da det viste seg at vi kunne koble opp ipoden til anlegget der, så vi fikk vist han litt skikkelig musikk! Startet lett med Queens of the Stone Age, skled etterhvert over i norsk musikk som Stonegard og selvfølgelig Death Track! Det var et vakkert øyeblikk. Da klokken nærmet seg 6 innså vi at t-banen hadde begynt å gå igjen, så vi tok turen hjemover. Vi lovet å komme tilbake. Andre gangen vi har gjort dette på to dager nå, men jeg tror vi holder dette løftet også.

Stressende følelse å ligge bak i bloggoppdateringen! Jetlag, altfor mye å finne på og ustabilt nett er min verste fiende, så oppdateringene blir vel litt så som så framover.

I går var vi i Shinjuku, stedet som huser det gigantiske veikrysset alle snakket om, Park Hyatt Hotel (gjort kjent av filmen Lost in Translation), Golden Gai og haugevis av butikker. Med den beskrivelsen virker det kanskje ikke som noe fantastisk sted... Et veikryss og et amerikansk hotell finner man vel de fleste steder. Men! Det var helt fantastisk.

Høydepunktet fra dagen var todelt. Det første var middagen vi spiste i en restaurant i et kjellerlokalet. Fantastisk middag, og ikke minst: Første gang vi smakte på Sake! Jeg var mer eller mindre helt sikker på at jeg ikke kom til å like det, og det er jo alltid herlig å ta feil på slike ting. Jeg satt lenge og prøvde å finne ut hva det egentlig smakte, og selv om det virkelig litt absurd, kan jeg sammelikne det med fritert banan i flytende form. Og ja, en så teit sammenlikning er nok bare fordi jeg ikke har det største sammenlikningsgrunnlaget, men sånn smakte det! Jeg lover! Og det var godt. Spesielt når den fortsatt var veldig varm.


Neste høydepunkt var senere på kvelden. Etter at vi hadde vandret rundt blant småbutikker og litt random arkadehaller bestemte vi oss for å prøve å finne Golden Gai. Vi hadde blitt anbefalt av Askild i klassen om det lille strøket gjemt bort i Shinjuku, og vi angrer ikke et sekund på at vi fulgte rådet. Selv om det ikke var mest liv der igår (det var jo tross alt en tirsdag kveld) fant vi fram til en bitteliten bar som så koselig nok ut for to slitne studenter. En trang bardisk, enda trangere lokale og seks barkrakker var alt som var der. Her ble vi kjent med en utrolig hyggelig bartender som tydeligvis hadde spilt bass i et punkband for 20 år siden, hadde tre hjerter og to peniser (jeg tror forøvrig bare det første utsagnet er sant). Han elsket jamaikansk reggea og amerikansk 60-tallsmusikk, og var kort sagt en strålende japaner. Resten av samlingen var mer eller mindre like hyggelige, og prøvde på svært stotrende engelsk å kommunisere med oss. Alltid like hyggelig! (sidenote: Alle japanere vet litt om Finland, men ingen aner hvor Norge er.)

Så etter chips, hjemmelaget mat, et par øl og evig sterk sprit (blandet med vann) fikk vi sagt farvell, og lovet at vi skulle komme tilbake. Og vi skal holde det løftet!

To dager siden var vi i Akihabara, og jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne. På en dag opplevde vi så mye sært, og Stephan så fint sa det: Nå har jeg endelig opplevd kultursjokket jeg ventet på.

Akihabara, folkelig kjent som ”Electric Town” er hjemmet for alle nerder i Tokyo. Vi hadde hørt en del om stedet før vi dro dit, men ryktene var ganske vage. ”6-etasjers databutikk og mangabutikker over alt” var mer eller mindre det vi hadde hørt. La meg bare si én ting først: Alle butikker er minst 6 etasjer høye, og alle butikker huser latterlig mange produkter i sin egen nisje. Enten er det 7 etasjers arkadehall med alt fra gamle Street Fighter 2 og dansemaskiner til Tekken 6 og Guitar Hero-kloner, eller en fem etasjers butikk med et stort utvalg av kinky erotiske artikler (det var en eufemisme, hvis du lurte).


Så hva gjorde vi hele dagen? Vi gikk rundt i så mange butikker vi orket og bare glante. Sjokket til Stephan hadde fortsatt ikke åpenbart seg enda, men jeg tror egentlig hele dagen kan regnes som et eneste gigantisk kultursjokk. Sist jeg sjekket var det verken marked, etterspørsel eller mulighet å finne en åtteetasjers bygning med bare nerdete leketøy i Oslo? Kanskje jeg tar feil…

Det var en tredje ting vi hadde hørt vi skulle finne i Akihabara. Ettersom det mer eller mindre bare var Otakus (nerder) som vandret rundt i denne delen av byen, hadde det dukket opp mange såkalte cos-play-kafeer. Long story short: Nerder liker dataspill; nerder liker enda bedre jenter som kler seg ut som datafigurer. Løsning: Restaurantservering med jenter kledd ut som små ”maids”. Konseptet Maid-caffees ble skapt.

Så mens vi vandret nedover gaten og diskuterte hvor vi kunne finne en av disse kafeene, sto det passende nok tre jenter (i kostyme) og ga ut flyers til nettopp en cos-play-kafé! Alt var på japansk, men smarte som de var hadde de inkludert kart og det hele. Vi visste jo så klart ikke hvor vi var, men etter litt hjelp fra hyggelige butikkarbeidere fant vi til slutt fram til stedet som mildt sagt kan beskrives som sært.

På inngangsdøren var det klart merket at verken kamera eller mobil var tillatt. Crap. Eller kanskje ikke. Det betydde jo kanskje at det vi skulle se der inne var så sykt at det ikke burde vært lov å dokumentere på noen som helst måte. Vi gikk inn med håpet på topp.

Nå forestiller du deg sikkert et übermoderne, framtidsinspirert, aluminiumsbelagt utested med litt flashy neonlys spredd rundt i lokalet. Det var i hvert fall sånn ca det jeg forventet. Men sånn var det ikke. Det så litt ut som en amerikansk diner, men trevegger, en tavle de skrev tilbudene opp på, et kjøleskap til kaker osv, og et kjøkken innerst i lokalet. Helt vanlig, helt streit. Bortsett fra at det var bare jenter som jobbet der, og alle gikk i latterlig passelig korte skjørt, sånn ca litt under halvveis ned på låret. Vi ble tatt hånd om sekundet vi tråkket over dørterskelen, og med stotrete japansk/engelsk klarte vi å si takk 14 ganger, hallo rundt 3 ganger, og bekrefte at vi ville ha et non-smoking table.

Vi fikk tildelt menyen fra vår knelende servitør, og satte i gang med å finne ut hva vi egentlig skulle spise. Enkelt? Egentlig ikke, når alt står på japansk og servitøren definitivt ikke kunne snakke engelsk. Så vi fant til slutt et bilde som lignet på nudler, og fikk etter litt om-og-men faktisk bestilt. Vi satt på en bord lengst inn i lokalet, og var nesten helt alene. Litt lenger bort var det to andre japanske karer som satt og spiste, men det var det. Servitrisen sto og ordnet med sitt (som krevde overraskende mange kroppsbøy vekk fra oss, som dermed også tilfeldigvis gjorde at vi fikk sett mest mulig av undertøy…). Som sagt, det hele var rimelig sært.

Dette ble en latterlig lang post. Beklager. Skal prøve å begrense meg litt i framtiden. For så vidt ikke så lett å love med tanke på hva vi har foran oss, men jeg lover å prøve!

Tokyo by night. Du finner ikke noe bedre. HDR-bilde på frihånd. Ganske fornøyd :)

I dag våknet jeg halv seks på morgenen. Jeg tror ikke jeg har våknet av meg selv tidlig på mange, mange år. Kommer på én gang hvor det samme har skjedd, men det var virkelig lenge siden. I dag var det forsåvidt en naturlig årsak, ettersom jeg sovnet rundt halv 7 i går. Etter 35 timer i våken tilstand kapitulerte både jeg og Stephan, og ble enige om å se resten av Lost in Translation en annen dag. Jeg sov godt.

I dag var vi invitert på lunsj av den norske ambassaden. Ambassaden på vestkanten av sentrum, nærmere bestemt rett ved Hiro-o t-banestasjon.

Problem 1: Det er langt bort, ettersom vi er på nord-østsiden (-isj)
Problem 2: Vi må ta t-banen for å komme dit.
Problem 3: T-banenettverket er latterlig stort.
Problem 4: Vi ante ikke hvor nærmeste t-banestasjon lå.
Problem 5: Vi måtte komme dit i løpet av klokken 12.

Så hva gjorde vi? Vi begynte å vandre mot stedet jeg innbilte meg var Akihabara fra hotellet vårt, som huset t-banesporet som ville lede oss rett til ambassaden. Såklart fant vi ikke fram til Akihabara, og endte istedenfor opp i en nydelig liten park som gikk langs med en elv, og det var kirsebær trær over alt. Passende nok var det en t-banestasjon rett i enden av parken, og vi innså at det var like greit å ta t-banen til et litt mer sentralt strøk enn der vi befant oss... Long story short - Vi kom for sent til ambassaden. Feil t-bane to ganger på rad er ikke nøkkelen til suksess, men heldigvis tok de det ikke så tungt på ambassaden. De lo egentlig bare av vår udugelighet, og forsikret oss om at vi ikke var de første som gikk oss vil i t-banejungelen.

Så vi spiste lunsj på en nydelig liten restaurant, som virkelig var japansk all over. Vi måtte ta av skoene, sitte på knærne, spise med pinner og fikk fisken (jah, jeg spiser sunt her borte!) servert på typisk japansk hvis: delt på to. Med skinn, med bein, med hode. Selv om jeg skrøt tidligere i dag til Stephan over mine spisepinneskills, innså jeg plutselig at det ikke var så lett å drive gastronomi kirurgi på den lille fisken foran meg med bare to pinner. Men eksotisk var det, og da kan man ikke klage! Bedre enn kokt torsk med potet. Dumme norske tradisjoner!

Etter møtet dro vi hjem igjen, og nå kom vi nettopp hjem fra butikken hvor vi kjøpte litt snop. Vi prøver fortsatt å finne ordet for "heejdååå" som vi kan plystre glatt tilbake når vi går ut av butikker, for Sayonara er det visst ingen som bruker. I kveld stikker vi til bydelen den ene ambassadedamen mente "alt" skjedde i - Shinjuku. Vakre steder som Alcatraz ER og døgnåpne diskotek befinner seg visst her, og vi gleder oss allerede til å oppleve litt genuin galskap for en gangs skyld.

Her er forresten noen bilder fra dagen:

Aaah, kirsebærtrær.

Og enda bedre- kirsebærtre OG gigantisk kunst!

Slenger opp noen bilder også nå som jeg er så godt i gang. Nå har vi kommet oss inn på rommene våre, og de var mer eller mindre som vi forventet - små og koselige. En rimelig hard madrass, en enda hardere pute (virker nesten som det er sakkosekk-greier oppi den) og en passelig tynn dyne. Og en wannabe-kimono vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Sove i? No idea.

Som sagt, det er ikke mest plass i verden, men det er jo ikke akkurat her jeg skal bruke mesteparten av tiden min. Blir vel mest for blogging og soving, og med trådløs internett og en seng går jo begge delene strålende! Legg forresten merke til puten i hjørnet og det lille skrivebordet. Føler meg virkelig zen-like når jeg taster. Mac-skriving i lotusstilling i Japan! Kawaii!Samme rom, annen vinkel. Japansk TV er foresten like syk som man skulle tro. Enten er det anime, talk shows eller reality shows, og alle med gigantiske fonter og skrikende japser. Litt gøy, litt slitsomt som bakgrunnsmusak. Og dobbelforesten: De spiller Go på TV-en her, Michael. Første jeg så da jeg skrudde på TV-en var to stykker som sto og spilte Go mot hverandre.

Orker ikke å legge ut alle bildene på bloggen her, men hvis du trykker på bildevisningen til høyre på bloggen burde du komme til flickr-galleriet mitt. Skal prøve å oppdatere den så ofte jeg kan.

Da var vi framme i Japan! Overraskende nok fant vi fram, og mer eller mindre helt uten problemer! Landet på Narita klokka ni, og sitter nå, halv ett, på hotellet vårt i asakusa-distriktet i Tokyo. Med tanke på at vi begge er helt latterlig overtrøtte og euforiske av hele opplevelsen sjangset vi ikke på tre t-baneskift med koffertene våre, og feiget ut med en taxi til hotellet. Han fant jo selvfølgelig fram uten noen større problemer, og hele turen kostet bare 150 kroner-ish. Litt bedre enn Oslo-priser. Høh. Bra start på turen altså!

On a side note: Vi oppdaget at verden er latterlig liten i dag. Da vi satt på Gardermoen og skalv av glede møtte vi på Håvard og Stein Jarle fra klassen. Hyggelige saker. Men enda morsommere (verre?) var at etter en 11 timers flytur fra Køben til Tokyo klarte vi allikevel å støte på kjentfjes. Hanne, Milda, Susanne og Kristina sto plutselig 150 mennesker foran oss i køen, og meldte glatt at de skulle være to dager i Japan. Hva er sjangsen for å møte kjentfolk etter bare en halvtime på fremmed jord, på andre siden av planeten. Jaja... Får vel prøve å ringe dem og se hva de driver med etterpå :)

Nå er planene å drikke haugevis av kaffe, finne litt mat og prøve å overleve dagen uten å sovne. Bilder kommer også etterhvert, så fort vi kommer oss lengre inn på hotellet enn lobbyen!
Mushi mushi!

Oh lordy lord. Oh my. Herre Jemini. Wooohooo! Om 18 timer, eller noe i den duren, står jeg klar på Gardermoen! Mer eller mindre alt er pakket og klart (untatt laptopen og laderen), og nervene har endelig begynnet å komme. Nå merker jeg endelig at turen er rett rundt hjørnet.

Litt sært å tenke på at jeg kommer til å befinne meg halveis rundt planeten om to dager. Allikevel vil det kanskje ikke føles så langt bort, bare litt rart. Lengde er jo en ting, men det er ikke så synlig nå med internett, skype og msn. Men tidsforskjellen tar kanskje litt tid å bli vant til. Kulturforskjellen er kanskje ikke å unngå heller. Hm, når jeg tenker meg over blir det vel lit annerledes. La du merke til hva som skjedde nå? Innledning, drøfting og konklusjon. Og litt forhåpninger. Fantastisk refleksjon! Og hva forventer jeg. Jeg aner virkelig ikke. Kultursjokk og galskap.

Can't wait!

PS: Jeg forventer at hvert eneste butikkvindu er dekorert med lignende kunst:

Nå begynner avreisen å nærme seg med stormskritt. Akkurat tre døgn igjen i skrivende stund. Jeg pleier egentlig å være ganske nervøs for lange turer som dette, men har overraskende nok ikke merket så mange nerver hittil. Gleder meg mest. Forbereder meg på tidenes kultursjokk når jeg kommer bort ditt, og prøver å finne ut hva vi skal gjøre der borte. Er jo en del på velge på!

Stephan og jeg har vurdert å lage en liste før vi drar over ting vi må få gjort. Hadde vært gøy å ha noe vi kunne krysse av på mens vi gjorde sære ting. Som å utfordre en japse i arcadespill i en arkadehall, eller leie en hund i Odaiba og sjekke opp Gyarus (ja, vi har plukket opp litt lingo mens vi har forberedt oss :).

Forslag tas såklart imot med glede. Eventuelt så kan dere se på dette som en mulighet å leve igjennom oss, så vi kan gjøre tingene du alltid har drømt om. Jeg har allerede lovt Michael at jeg skal gå innom en Go-kafé (sånn japsesjakksjappe), og jeg har lovt meg selv å bruke mange mange timer i electric town, og sove i hvert fall én natt i et pod-hotell!

Nå skal jeg prøve å begynne å pakke litt, så jeg kanskje oppdager mine mangler før det er for sent. Men hva mer trenger man enn laptop, kamera, ipod og kredittkort? Hmm, jo, jeg trenger nok faktisk en del mer enn det. I'll get back to you!