Shitteru

Aff aff aff, tiden går altfor fort. Jeg har egentlig følt det hver eneste dag vi har vært her, men nå er det jo virkelig altfor kort tid til vi drar hjemover igjen. Nå er det natt til onsdag her (yes da, min vanlige døgnrytme er tilbake!) og jeg drar hjemover på lørdag. Det er ikke lenge til!

Så hva har vi gjort for å føle at vi utnytter de siste dagene til fulle? Vi har nerdeshoppa i Akihabara såklart! :D

(Vi har forresten kommet tilbake til Tokyo etter å ha vært innom en liten by kalt Nara, tatt Shinkansen og svetta oss igjennom altfor lange metroturer med altfor store kofferter)

Jeg får ikke understrekt nok hvor fantastisk denne bydelen er! Mirakuløst nok har vi klart å unngå den største elektronikkbutikken bydelen har å by på i løpet av våre tidligere besøk. Størrelsemessig kan butikken nesten sammenliknes med en fotballstadio. Bygningen rager 10 etasjer opp, og er virkelig gigantisk. Etasjene er fylt med alt fra hifi-kabler til kjøleskap til massasjestoler til et gigantisk utvalg av elektriske tannbørster og hårfønere. De har virkelig alt. Vi interesserte oss raskt for Noise Cancelling Headsets (hodetelefoner som fjerner bakgrunnsstøy, hvis du lurte), og jeg er nå den lykkelige eier av Sony MDR NC500D. Kostet meg drøye 1500 kroner, men litt må man jo betale for vakker teknologi. Det gjorde meg enda gladere da jeg kom hjem og oppdaget at de fortsatt ikke har kommet i Norge, og når de først kommer koster de 4500 kroner. Hurra for strålende Japan-kupp! Resten av dagen gikk egentlig med til lignende shopping, men på andre siden av bydelen. Vi fant en liten retro spillbutikk som het Super Potato som hadde et helt utrolig utvalg av gamle konsollspill. Det var en amerikaner som sto foran oss i køen. Han kjøpte drøyt 2000 spill. Helt sykt. Det var mange bæreposer med spill... Jeg var fornøyd med mine 4 spill til 200 kroner :) Blir mye vakker retroglede i leiligheten så fort jeg kommer hjem!

Aaaah, Turtles in Time. Finnes ikke mange snes-spill som slår dette!

Også mitt fine nye headset. Ooh, så vakkert.

Så hvorfor dro vi egentlig til Kyoto? Jo, får å få fylt opp vår sightseeing-kvote raskt og enkelt på et par dager. I Tokyo er det haugevis av templer og hellige steder over alt, men i Kyoto er det virkelig overload av helligdom.

Hotellet vi bor på er nesten vegg-i-vegg med Nijo-slottet, som tydeligvis var Shogunens første residens her i Kyoto. Tjohei! Rommene hans var til og med utstyrt med skjulte rom (skyvegarderober, for den folkelige) med plass til sine ninjaer og sverdbærende samuraier. Det var visst ikke så populært når de måtte tas i bruk, men er man sjef så må man tåle litt blod av og til - Japan-style!

Sååå... I dag har vi altså besøkt Nijo-slottet som tok oss 10 minutter å gå til, og 金閣寺, mer kjent som det Golden Temple eller Kinkaku-ju. Overraskende nok klarte vi å finne en buss som gikk til sistnevnte, da den er en smule lengre bort en Nijo-slottet. Det hele var ganske hyggelig. Vi vandret rundt, tittet, leste litt i brosjyrene vi fikk utdelt, og følte oss som ganske gode turister. Vi var helt klart ikke alene på noen av plassene, så turistfølelsen var ikke så vanskelig å få tak i. Haugevis av bilder fikk vi tatt også, og med en linse så stor som en halvmoden mango er det enkelt å skaffe seg respekt blant japanske turister.

"Oh yes, it's a canon. Uh-hu, 40d. Yeah, and a friggin canon lens. Yeah, it's worth more than both of your kids." Jeg fikk egentlig aldri sagt det til noen, men blikket jeg ga deg var sånn ca i den duren. Spesielt til dumme amerikanere med fislete kompaktkameraer som prøver å ta bilder på MIN plass. Fysj. Som vanlig er det haugevis av bilder av Stephan i mitt album, og en del av meg i Stephans kamera. Jeg håper dere overlever.


Som sagt er Kyoto en del mindre enn Tokyo, og det er deilig å endelig kunne se litt fjell i horisonten. Her tok jeg bilde av et av anneksene til Nijo-slottet. Ikke helt sikker på hva det ble brukt til, men fint var det.










Oj oj oj, Så vakkert! Niklas OG gyllen helligdom (forsåvidt to sider av samme ting). Det blir ikke mye bedre enn det!

Hola hopp! Store ting har skjedd, og vi har nå tatt turen til Kyoto! For deg som fortsatt sliter å finne Kvinesdal på kartet, befinner Kyoto seg på østkanten av Japan. Sånn ca Bergen ligger i forhold til Oslo. Samme strekning, ikke samme byer, vel og merke.

Vi fløy bortover hit med Shinkansen, bedre kjent som The Bullet Train eller Flytoget på speed. Det gikk så sabla fort. Ettersom det er ganske langt mellom Tokyo og Kyoto, regnet vi med at det skulle ta 3-4 timer. Men neida. Toget la bak seg 368 kilometer på omtrent halvannen time. Vi rakk å se tre korte scrubsepisoder og spille ett brett på Turtles in Time, så var vi framme. Heldigvis klarte vi å raske med oss alt av bagasje da vi kastet oss ut av toget før det kjørte videre.

Og så var vi her. Kyoto. Kan vi noe særlig om plassen? Egentlig ikke. Visste vi hvor vi skulle bo? Ja, overraskende nok! Vi booket oss inn på et lite vandrerhjem i går kveld, og vi har nettopp sjekket oss inn. 210 kroner natten, og vi fikk det største rommet hotellet hadde. Det er egentlig et 6-mannsrom, men det var visst ikke så stor pågang, så vi fikk hele greia. 210 kroner per natt er ikke så ille heller, så vi storkoser oss. På veien inn møtte vi en kar fra Colorado som også nettopp har kommet til Kyoto, så vi finner sikkert på noe med han etterhvert. Kan jo bli morsomt å høre en amerikaner prøve å si Aregato med feeet amerikansk aksent :D

Oppdateringer kommer når vi faktisk får sett noe i denne strålende byen.

Niklas out.

Har lagt ut haugevis av bilder på Flickr. Titt ivei :)

Trykk her for bildorama

Av og til er det deilig å tillate seg en rolig dag. Når regner pøser ned, vinden uler og lommeboken fortsatt føles litt varm, er det jo greit å hvile litt. Akkurat nå sitter vi på en Starbucks i Ueno og drikker vanlig, svart kaffe. Faktisk ganske vanskelig å finne på menyen, og da jeg prøvde å bestille det første gangen så damen bak kassa litt rart på meg, og spurte undrende: ”Legulal coffii?”. ”Yes… regular, black coffee. Please.” Jeg fikk til slutt svart kaffe. Det var så klart etter min dubbel pump mocha chocka frappuchina with extra chocolate (eller noe i den duren). Yummi.

På en dag uten planer har vi valgt å bruke mye av tiden på å lese. Japansk litteratur og manga er fortsatt litt vanskelig å skjønne, men norsk litteratur OM Japan og dens kultur funker alltid strålende. Litt morsomt å lese faglitteratur som slår fast mye av det vi føler vi har funnet ut av selv, og sett med egne øyne. For eksempel deres utrolige høflighet, manglende evne til å si nei og deres fantastiske evne til å alltid si hai (ja) minst fem ganger i hver eneste diskusjon.

Irriterende nok er det ikke et eneste toalett på kafeen her, noe som virker rimelig poengløst med tanke på hvor mye drikke som blir konsumert her. Spesielt med tanke på hvor gøy det er å gå på do her i Japan. Det er alltid like spennende å se hva slags funksjoner det litt klosettet har å by på. De kalles jo ikke washlets for ingenting! Jeg blir rett og slett skuffet hvis jeg setter meg ned for tiden uten et allerede oppvarmet sete. Det er virkelig minimumskravet. Andre strålende funksjoner (pun intended) er vannstråler både foran og bak, deodorant for å fjerne eventuell lukt, varmluftstørker og musikk for å overdøve eventuelle ulyder. Den siste funksjonen har vi fortsatt ikke fått oppleve selv, men resten av vi kost oss med på flere anledninger. Litt mer fancy versjoner skal visst kunne analysere avfallet også, men det tror jeg egentlig jeg overlever uten.

Her kan du se en rimelig fancy versjon. De vi har fått æren av å tilsmusse har ikke hatt såå mange knapper som denne, men de har hatt fine displayer som henger på veggene og alt. Knapper og display er jo som kjent et tegn på fancy teknologi, noe som mer eller mindre krever våre nerdehjerters oppmerksomhet.

Livet fortsetter å gå i Tokyo, og vi har nettopp oppdaget at tiden går veldig fort her. Sansynligvis fortere enn i Norge, for vi har allerede vært her i snart to uker. Vi har allikevel fått gjort en del, ikke minst lært oss t-banekartet (i hvert fall ginza- og hibuia line, som vi tar til stadighet). Men selv om vi innbiller oss at vi har lært oss holdeplassene klarte vi å rote oss vekk enda en gang for to dager siden.

Som sagt går ikke t-banen mellom 1 og 5 på natten. I våre enkle, unge hoder er det dermed en logisk slutning å ta at man burde enten drikke, eller i det minste holde seg våken til klokken 5, fremfor å avslutte kvelden tidlig å gå glipp av viktige øyeblikk. Det var nettopp dette som førte oss til en særdeles beruset t-banetur grytidlig fra Shinjuku. Shinjuku er et av de større bydelene i Tokyo, og har haugevis av skyskrapere, butikker og hoteller (blant annet Park Hyatt hotel, som nesten fortjener et bloginnlegg alene). Så der var vi, 6-isj på morgenen - slitne, (skam)fulle og ville egentlig bare hjem og sove. Passende nok er hotellet vårt så langt fra Shinjuku man kan komme, og t-baneturen alene tar omtrent en halvtime, men en overgang. Vi klarer å komme oss til Ginza, byttestasjonen. Glimrende! Vi finner perrongen vi skal ta toget fra! Enda bedre! Toget kommer om bare to minutter... Vi halvsover i stående positur på perrongen nesten uten et menneske rundt oss og drømmer om sengene våre. Toget kommer, og vi setter oss på. Stasjonen vår er den siste stasjonen, så vi tenker at en liten lur ikke kunne skade. Vi sovner. Vi våkner opp. I Shibuya. Vi skulle til Asakusa. Argh.

For dere gaijins (outsiders) så virker kanskje ikke det som en stor greie, men Shibuya og Asakusa er begge endestasjoner på samme linjer. Hver i sin ende. Så vi befant oss nok en gang så langt fra hotellet vårt vi kunne komme, og som om det ikke var nok var plutselig klokka gått så langt at rushtiden på t-banen begynte å vise hva den var god for. Så på 10 sekunder var t-banen fylt av dresskledde, trøtte japanere, og vi var fortsatt 30 minutter fra Asakusa.

Vi kom oss til slutt hjem, halv 8 på morgenen og brukte resten av dagen til søvn, reparering og en koselig filmkveld på den norske ambassaden. Kanskje ikke så rart at tiden går fort her i Japan.

Tiden flyr her i Østen. Det virker som jeg ikke gjør annet enn å blogge, men allikevel ligger jeg flere dager bak. Jeg skylder på jetlaggen, tre dagers hang-over og generell latskap.

De siste dagene har vi fått med oss noen vakre, erketypiske japanske gjøremål. Vi har spist tullete sjømat, sunget karaoke og besøkt templer.

På fredag ble vi bedt ut på kvelden av praktikanten vi har vært i kontakt med på den norske ambassaden. Hun skulle ut med kjæresten sin, pluss en haug av dansker fra den danske ambassaden. Vi kunne såklart ikke si nei til et slikt tilbud, og slengte oss med.

Det hele begynte på en liten lokal perle i Hibuya, den lille bydelen som huser både templer og den hippe og fresje delen av ungdommene i Tokyo (sies det). Det gikk mest i sake og øl, mens vi konstant ble servert små tapas-lignende retter fra den halvpunka kokken i hjørnet som etterhvert begynte å bli ganske lei av våre bestillinger. Uansett, maten var god. Såklart. Selv om jeg fikk servert både blekksprut og reker som skulle spises hele gikk det overraskende glatt ned.

Da maten var fortært hadde gruppen utvidet seg, og det var nå 3 danser, 1 norsk ambassadejente og hennes kjæreste, en svenske, en japaner og meg og Stephan. Vi var mette og fornøyde, og neste mål var klart: Karaoke! Vi flyttet oss derfor sørover mot Shibuya, som ikke var lengre enn en 15-minutters gåtur unna. Det var en veldig hyggelig gjeng vi hadde klart å få innpass i, og jeg tror vi begge var strålende fornøyde med hvordan kvelden utviklet seg.

Etter litt intens leting etter det billigste karaokestedet fant vi til slutt et sted hvor vi betalte 1200 yen (60 kroner) per time. Dette inkluderte så mye karaoke og drikke vi ville ha (jeg skjønner ikke at folk sier at Japan er dyrt). Vi utviddet gruppen med enda en japaner og en engelskmann, og nøt resten av kvelden i et lite, men svært så intimt karaokerom. Ettersom T-banen hadde sluttet å gå for lengst da vi var ute på gaten igjen, tok Stephan og jeg en tur innom den nærmeste mangakissan vi kunne finne. Hvis jeg ikke har forklart det før er en mangakissa det samme som en døgnåpen nettcafe, hvor man leier boder med tv, pc og en gigantisk lenestol. Fem timer for under 50-lappen. Helt genialt. Vi sov der til t-banen begynte og gå, og tok første og beste t-banen hjem igjen. Lang men god natt. Mange nye facebookvenner og tokyokontakter :)

Neste dag var rimelig slitne. Vi hadde blitt invitert ut til Shinjuku på kvelden på et sykt sted kalt Lock Up som slår sammen de vakre temaene "prison" og "insane asylum". Vi måtte imidlertid innse at vi rett og slett ikke orket en fjerde dag med alkoholinntak, og tok heller turen til det lokale templet i Asakusa. Det var virkelig slående vakkert. Vi dro ikke dit før 5-6-tiden på kvelden, så etter litt småvandring innom de lokale butikkene rundt templet var solen allerede på vei ned, og lysene på templet gjorde det hele til en herlig opplevelse. Vi fikk virkelig lekt turister, og tok haugevis av bilder.

I dag hadde jeg enda en strålende dag, men orker rett og slett ikke å fortsette å skrive. Klokka er elleve, og Niklas begynner å bli trøtt. Stakkarslig, jeg vet. Bear with me though, the next post will be awesomest!